Når Thomas kommer, begynner faenskapen

2850894877

Fra han var 15 år tilbrakte han nesten hver helg på glattcella. – Jeg holdt på å kjøre livet mitt i dass, sier Thomas Palm (38).

Han er dømt for flere tilfeller av grov vold, innbrudd, hærverk og besittelse av narkotika. Bak seg har han flere ofre som aldri kommer til å glemme hva han gjorde mot dem.

Thomas Palm forteller lavmælt om den han en gang var.

– Jeg skylder ikke på noen. Det var mine egne valg. Jeg er ikke stolt av fortida min, sier 38-åringen. Det går en trekning over ansiktet. Det er vondt å tenke på.

Ble sendt ut av klasserommet
Det startet allerede i barndommen, i Åsgårdstrand.
– Jeg kommer fra en helt vanlig familie. Mamma og pappa jobbet. Den gangen visste jeg ikke at jeg har ADHD. Men jeg fikk tidlig rykte på meg for å være en pøbel. Når jeg ble urolig, ble jeg sendt ut av klasserommet. Det var aldri noen av lærerne som kom ut og spurte hva som plaget meg. Man gjorde ikke det, den gangen, forteller Thomas.
– Men ikke misforstå: Jeg skylder ikke på skolen heller.

“Thomas er en drittsekk”
Han var rastløs og havnet fort i bråk. Selvtilliten var lav, ikke minst fordi han stammet.
– Mamma og pappa forsøkte hele tiden å få hjelp, blant annet gjennom PPT-tjenesten. Men familien min var rett og slett for ressurssterke. Derfor falt vi mellom to stoler. På et møte med skolen ble det sagt rett ut: «Thomas er en drittsekk.»
– Var du det?
– Nei, men jeg var ganske umulig på skolen. Ikke mors beste barn. Da jeg begynte på ungdomsskolen fulgte stempelet med videre. Det ble raskt «lite godt» i orden og oppførsel. Jeg følte at løpet var kjørt.

Første gang han kom i klammeri med loven var allerede i barneskolen.

– Jeg gjorde mye dumt i fylla
– På ungdomsskolen var vi en fast gjeng, som blant annet begynte å drikke alkohol. Men det var bare meg det gikk så langt med. Jeg gjorde mye dumt i fylla. Fra jeg var 15 til jeg var 18 tilbrakte jeg så å si hver helg på glattcella. Det var vold, kriminalitet, bilinnbrudd … Folk pleide å si «Når Thomas kommer, begynner faenskapen».

Han var ikke gamle karen da en bekjent av ham tilbød ham amfetamin.

– Det var fordi jeg gjorde så mye dumt i fylla, forteller Thomas. – «Ta dette, så har du i alle fall kontroll», sa han. Og det ga meg en ro. Stammingen ble mindre merkbar. Da jeg var 18 eller 19 begynte jeg med sprøyter. Da var det gjort.

Sju år i fengsel
Thomas har tilbrakt omtrent sju år bak murene, med tilsammen 16 dommer.
– Den første fikk jeg da jeg var 18, etter at jeg med armene i håndjern på ryggen hadde sparket ned lensmannsbetjenten i Åsgårdstrand. Dommen omfattet 56 forskjellige forhold. Den lengste dommen jeg har sonet var på 2 og 1/2 år.
Paradoksalt nok trivdes han i fengsel. Der var det faste rutiner. Han ble tatt godt imot, både av ansatte og innsatte.
– Men hver gang jeg var ute, ble det mye rus og kriminalitet igjen, innrømmer Thomas.

Skulle ikke bli nykter
Verst var det for foreldrene. Moren satt hjemme og ventet ved telefonen. Hun fryktet å få beskjed om at sønnen var død, eller at han hadde drept noen.
– Jeg har påført dem så mye vondt, sier Thomas stille. – Det er også mange andre jeg har påført store krenkelser. Først nå kan jeg sette meg inn i hva de må ha følt. Jeg er veldig skamfull over det.
Vendepunktet kom da han møtte en jente i rusmiljøet, Beate.
– Vi hadde absolutt ingen planer om å bli nyktre, forteller Thomas ærlig.
Faktisk var det mange som mente at de ikke burde være sammen i det hele tatt. «Dere trekker hverandre bare ned,» ble det sagt.

Måtte tvangsinnlegges
Men Beate ble gravid. Hun sluttet ikke å ruse seg av den grunn.
– En dag fikk vi en telefon fra NAV om at vi måtte komme innom for å ordne med en utbetaling. Men da vi kom dit, ventet politiet. De lurte oss, rett og slett, forteller Thomas.
Beate ble tvangsinnlagt av hensyn til det ventede barnet. Thomas ble kjørt hjem.
– Jeg ruset meg bare enda mer. Men i desember 2002 ble jeg tatt og kjørt rett til Sem kretsfengsel. Det er jeg glad for i dag. Hadde jeg ikke blitt tatt akkurat da, hadde jeg trolig ikke levd i dag.

Sprakk én gang
For da Thomas fikk sovet ut og spist litt, begynte det omsider å gå opp for ham: Han skulle bli pappa!
– Jeg tenkte: Hvis jeg ikke kan gi ham en god oppvekst med en nykter far, kan jeg bare glemme alt sammen.
Han fikk en samtale med fengselspresten på Sem som hjalp ham. Etter det søkte han behandlingsopphold på Vivestad, og sluttet med stoff.
Han tilbrakte 22 måneder i behandling, men alkoholen klarte han ikke å kutte ut.
– Etter 5 og 1/2 år sprakk jeg på amfetamin. Jeg skulle bare ha én smell, men den sprekken varte i seks uker. Jeg holdt på å kjøre livet mitt fullstendig i dass, og miste både kona og ungene.

Får fortsatt hjelp
I dag er Thomas selv ansatt som behandlingsassistent ved Alfa. Allerede under behandlingen skulle det vise seg at han var flink til å snakke med andre i samme situasjon.
– Det kunne være noen som ville skrive seg ut, og kutte ut opplegget. Når jeg fikk pratet litt med dem, ombestemte de seg.
Selv om det er mange år siden hun både hun og mannen har ruset seg på noe som helst, kaller de seg «rusavhengige».
– Det er viktig å ikke glemme hvem man er, og hvor man kommer fra. Glemmer man det, glemmer man også å jobbe med det. Problemene forsvinner ikke om man slutter å ruse seg, forklarer Thomas. – Jeg går fremdeles i en selvhjelpsgruppe. Det har jeg tenkt å fortsette med.

Skal bli rusterapeut
Nå har han også begynt en utdannelse for å bli terapeut for rusavhengige.
– Det er en fordypning i 12-trinnsmodellen og alle typer avhengighet, forklarer Thomas.
Han arbeider også som veileder i «FRI» – et samarbeid mellom Politiet, Kirkens Bymisjon og Kriminalomsorgen.
– Der møter jeg gjengangere i fengsel som ønsker en forandring i livet sitt, forteller Thomas stolt.

Legg inn en kommentar