Tilbake til det som teller

2329244119

Beinhard trening i halvannet år skulle bringe ham på sykkel til Paris. Så ble det Norge på kryss og tvers i stedet.

Thomas Palm (39) er veldig glad for at de opprinnelige planene ble endret. Sammen med TV2 og prosjektet «Veien tilbake» skulle han og ni andre tidligere straffedømte syke fra Oslo til Paris. Slik ble det ikke. TV2 hadde lyst til å lage noe annet enn en reprise på tidligere dokumentarserier. De ville ha noe nytt.
– Å se Norge fra sykkelsetet er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, sier Thomas.

– Synet av svære fjell omkranset av turkise fjellvann fikk meg til å føle meg liten. Det har ikke bare vært en reise tvers over Norge, men også en indre reise som ga tid til refleksjon. Det har vært viktig for meg i tilfriskningen.
– «Tilfriskningen» sier du?

Tenker framover
– Ja, jeg er rusavhengig. Og jeg sier «er» fordi jeg har erfart at det er farlig å glemme det. Riktig nok har jeg vært rusfri i snart seks år, men hvis jeg ikke tar det på alvor og følger opp med jevnlig deltakelse i selvhjelpsgruppa, er det fort gjort å begynne å havne tilbake i gamle mønstre.

– Kanskje bare en øl i første omgang. Men jeg kjenner meg selv.

– En øl blir fort til flere, og da havner jeg tilbake på det stoffet jeg liker best, som er amfetamin.

Han vil helst ikke ha fokus på fortida. Ikke fordi han ikke vedkjenner seg den, og står for det han har gjort, men fordi ekspedisjonen og deltakelsen i «Veien tilbake» har vist ham viktigheten av å tenke framover.

– På sykkelsetet fikk jeg god tid til å reflektere over livet mitt. Jeg innså at jeg ikke trenger mer enn dette. Barna mine og kona mi er det som betyr noe.

Hjelper rusavhengige
Til neste år er han ferdig med utdannelsen.

– Da kan jeg kalle meg «addiktolog» – det vil si en som har kunnskap om mekanismene bak alle former for avhengighet. Jeg vil gjerne hjelpe andre som er i samme situasjon som jeg var.
Thomas har to jobber. På Alfa kurs- og behandlingssenter for rusavhengige arbeider han som assistent. I tillegg gjør han en innsats som veileder i «FRI» – en organisasjon som arbeider for å hjelpe folk som er i ferd med å bli ferdige med å sone sine fengselsstraffer.

Opp kvart på fire
Bak seg har han 14 beintøffe dager, sammen med andre tidligere straffedømte.
– Vi har blitt en sammensveiset gjeng som støtter hverandre. Underveis hadde vi ikke noen fancy følge-buss. Vi måtte klare oss selv, og alle hadde sine oppgaver. Min var å være den første til å stå opp og lage kaffe. Da måtte jeg opp klokka kvart på fire. Så snart kaffen var klar, vekket jeg ekspedisjonslederen.

– En annen deltaker lagde havregrøt til frokost. Klokka seks om morgenen tråkket vi av gårde. På den måten kom vi et godt stykke før det ble altfor varmt.
For værgudene har vært på de eks-kriminelle syklistenes side. Heldigvis har det ikke vært like drepende varmt på høyfjellet, som i lavlandet, men åtte til tolv timer på sykkelsetet hver dag er krevende for de fleste. Hele veien var det viktig at de syklet samlet over mål ved slutten av hver etappe.
– Man er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Bortsett fra ei jente som var uheldig og skadet seg i leiren, fullførte alle.

Sykler Birken
Nå vil han sykle mer. Han er blitt bitt av basillen.
– Først blir det Birken den 30. august. Noen av oss har også tenkt å delta på Den store Styrkeprøven, fra Trondheim til Oslo. Jeg skal også delta på Triatlon i Oslo. Men akkurat nå har jeg en ukes pause, med god samvittighet.
– Er ikke all treningen også avhengighetsskapende på en måte?
– Det kan det bli, men det er i så fall en sunn avhengighet, forutsatt at man har en balanse. Dropper man ungenes bursdag fordi man må trene, er det i ferd med å bli destruktivt.

2329244119

Legg inn en kommentar